Den lille bonden

Det er den lille bonden

som er taperen i verden.

Det er den lille bonden

som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden

som de tok jorden fra og brente gården til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra

og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om

eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin

til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden de tok kuene fra

og åkeren til den nye motorveien.

Det er han som ligger våken om nettene

for å betale lånene sine til bankene

så de kan bygge de svære husene som ligner slott.

Det er han de har jaget inn til byene

og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).

Det er den lille bonden som har mjølket kuene

plukket stein fra alle åkrene

hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det er den lille bonden som visste hvordan bygget såddes

og hvordan kalvene ble til.

Han vet om skyene og vinde, og vinteren

- om den blir streng. Humringen av hester

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren

og rentene på lånet, når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.

Han hører når graset gror

og når jorden på nytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå. Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.

Der det gror.

Rolf Jacobsen,

fra hans diktsamling "Tenk på noe annet", 1979

(gjengitt med tillatelse)